onsdag 29. mars 2017

Med i sekta

/Sponset/

Alarmen ble satt til 04.15 da jeg la meg. Nå sitter jeg på flyplassen og absorberer inntrykkene. For jammen skjedde det mye på kort tid.

Presentasjonen var syk, showrommet hvor alle produktene kunne testes føltes eksklusivt og produktene i seg selv var kule. Men det var ut over kvelden at ting virkelig skjedde! Ble etterhvert riktig så godt kjent med Samsungsekten, delte noen øl og jeg fikk dratt en dårlig vits og to. Møtte en produktsjef som viste meg noen triks: Viser seg at jeg bare har brukt 20% av alle kule specs på telefonen, at VR-brillene byr opp til fest og at 360-kameraet kan bli riktig så betydningsfullt på hjemmefronten.

På sett og vis ble jeg vel frelst, døp og konfirmert i går. I det minste ble jeg forelsket i produktene, en servitør sølte en halv liter øl i fanget på meg og jeg fikk gaver en konfirmasjon verdig. I tillegg hadde jeg de mest behagelige skoene!

Men det var mer. Jeg fikk truffet og lært av flere store, nordiske influencere! Ja, de kaller seg visst det; bloggerne, instagrammerne, vloggerne, osv. Hadde nettverksbygging vært en idrett ville jeg satset hardt i den disiplinen - for makan så gøy å treffe nye, flinke mennesker. Som Valtteri fra Finland for eksempel. Dersom lesertallene mine hadde eksplodert, ville det vært hans feil. Jeg blir i det minste utrolig inspirert og motivert av mennesker som tør å gjøre sin greie fullt ut.

Det er også min plan når jeg nå skal videre til Oslo og Lungerehabiliteringskonferansen! Lære, lære, lære og helt sikker treffe flere spennende mennesker. Og leke litt med nye Samsungleker. Og trene litt.

Gleder meg til denne saken kan tas i bruk i slutten av april!

Og Gear 360 vil bli brukt mye. Hjemme, og for kult innhold til blogg og Instagram.




Blir garantert soving på flyet. God torsdag!!

- Lars

Samsung leverer (snacks)!

/Sponset/

Kjapt innom hotellet for å bytte sokker - engelskmennene tåler lite tåfis!

Litt av en greie jeg nettopp har vært med på. Jeg liker telefonene til Samsung og synes det er stas med noe nytt. Spesielt siden telefonen er blitt et arbeidsverktøy. At telefonene kan brukes under vann og med har gode selfieegenskaper gir bonuspoeng. Jeg gleder meg til å ta telefonen og det nye 360-kameraet i bruk. Men altså, det var helt ellevilt under presentasjonen. Folk så lyset, ble frelste, stod på stolene og jublet!

Når avdukingen var over var det satt frem hundrevis av telefoner og andre produkter for utprøving. Samtidig ble det servert enkel snacks og drikke. Mitt fokus ble fort på kaloriene. Ikke hver dag jeg får gratis snacks...








Nå bærer det videre på middag og festligheter. Jeg er stappmett!

London!!

/Sponset/

Steike så spennende!

I går kveld fikk jeg levert en Samsungtelefon på døra, med beskjed om å møte opp på flyplassen tidlig dagen etter. Opprømt, spent og uten pass! Ingen idé om hvor jeg skulle, hva jeg skulle eller hva jeg burde ha med. Alt jeg visste var at jeg ville være tilbake i Norge 24 timer etter avreise.

Lage telefoner kan de, men rettskrivinga må de øve mer på...
Tjueni år og min første blåtur var et faktum. Men hva pakker du egentlig i en slik situasjon? Jeg antok at det måtte handle om trening, ergo pakket jeg treningsklær. I flyttesjauen hjemme er alle skoene pakket ned, dermed måtte det bli de enste tilgjengelige - løpesko! Er ikke det skikkelig hot i moteverden om dagen, uansett? De sitter i det minste som et skudd. 


Og jammen matcher de ikke reisebagen! Ingen tilfeldigheter her i gården ;)
Ligge hele natta og lure på hva som skal skje, levere i barnehagen, langspurt til bussen, kjøre til flyplassen. Svett! Bruker du belte på buss? Hadde fått en mail med et bookingnummer, tastet det inn på skjermen: Jeg skal til London!! Jøsses, jeg som ikke drikker te.

På flyplassen er det lov å unne seg litt ekstra! Pepsi Max og og sjokkis - nam nam :) Åpner sjokkisen og tar en stor bit; Hei TriatLars! Så kul trening du har på Facebook, jeg er med hver torsdag! Seriøst!? Hver gang jeg spiser sjokolade blir jeg busta av noen som følger meg på sosiale medier. Veldig kjekt å prate med folk, men hva er greia med tiltrekningskraften til sjokoladen? Deler den brune i 2 med hun jeg kommer i snakk med og ønsker en fin dag. Stas!

Klar til avgang!
Snill flyvertinne, propper i ørene og ZzzZzzZZZz... Sovner alltid på fly! Når vi lander kommer den snille flyvertinnen med en overraskelse til meg! Shit - hva er dette greien for noe!? Begynner å frykte at jeg har bommet katastrofalt på bekledningen. Samsung må i det minste ha noe stort på gang.


Rakk forøvrig å prøve flydoet før jeg sovnet. Skjønner meg ikke på de som fantaserer om sex i dette knøttlille rommet.
Når jeg ankommer hotellet får jeg utlevert en mappe med informasjon. Viser seg at Samsung skal avdekke en verdensnyhet! Stor oppstandelse, live-sending ut i hele verden og folk som går bananas. Fra Norge er det sendt tre personer: én journalist fra VG, én journalist fra Dagbladet og meg. Haha, hva tenkte de på!? Først lanseringen, så en penere middag og etterpå fest. Og festen er tydeligvis så eksklusiv at journalistgjengen ikke får være med. Men han spinkle kisen i joggesko, han skal med!

Nå sitter jeg her på hotellet og ler. Lanseringsfest for Samsung, i London – med kompresjonsklær og joggesko! Det kan jo bli artig.

Forhåpentligvis finner jeg noen billige klær, men nye sko - nei, det tar jeg meg ikke råd til. Prøver å gi et pip ut over dagen på Instagram og Facebook…

Hilsen en bonde i byen!
Lars


tirsdag 28. mars 2017

Power Posing

Kroppsspråk er fascinerende saker. Hvordan vi beveger oss. Hvordan hendene oppfører seg. Hvor blikket festes. Fremoverlent eller lettere henslengt i stolen. Det finnes millionervis av varianter. Enten vi liker det eller ei forteller holdningen vår en historie.

Har vi fått til noe nytt og kjenner oss stolte, hever vi brystkassen, smiler og strekker gjerne hendene opp i været. Har vi derimot mislykkes gjør vi oss små, kryper sammen og holder eksempelvis en hånd på halsen. Jeg har lest at dersom du "jukser" deg til et kroppsspråk som gjør at andre ser deg som mer selvsikker enn du egentlig er, blir du i realiteten mer selvsikker. Lure seg selv til å bli mer selvsikker, med andre ord. Det høres jo ikke dumt ut!

For vi er alle i situasjoner hvor selvsikkerheten og kroppsspråket ikke er på topp. Da hadde det jo vært greit med noen enkle redskaper for å få bukt med den dårlige følelsen. Et kjapt litteratursøk senere og løsningen stod mot meg på skjermen: Power Posing! Amy Cuddy ved Harvard Business School ville sjekke følgende hypotese i 2014: Ettersom følelsene mine påvirker kroppens handlinger, kan kroppens handlinger også påvirke følelsene? Selvsikkerheten..

Hun fant at såkalte "power poses" eller høystatus-stillinger blir inntatt når vi føler oss selvsikre, vellykkede, trygge eller mektige: Vi strekker armene i været, setter hendene i siden, lener oss forover med hendene i bordplata, sitter bakoverlent med armene i kryss bak hodet, eller sitter med brede bein og tilbakelente skuldre.

To testgrupper ble bedt om å innta og holde forskjellige stillinger. Etter to minutter i en høystatus-stilling, hadde testosteronnivået hos testpersonene økt og cortisolnivået sunket. Etter to minutter i en lavstatus-stilling, hadde det derimot testosteronnivået sunket og cortisolnivået steget. Siden jeg leste dette har jeg ikke gjort annet; Power posing all the way! 

Hver gang jeg er usikker eller litt nedfor, POWER POSE!


Storhandlinga kan noen gang være en prøvelse. Møter jeg problemer eller kidsa slår seg vrange,
later jeg som de tilhører noen andre og inntar en power pose! To minutter senere er alt så meget bedre.
To minutters power pose løser alle problemer. Da er det ikke nødvendig å slukke sine sorger i alkohol.
Dersom tankene blir mørke på vei hjem fra jobb stopper jeg bilen og tar en power pose.
Vips er alt så meget bedre og jeg kan komme hjem med overskudd og godt humør.
At det i den senere tid har vist seg at forskningen til Amy Cuddy ikke holdt mål. Det velger jeg å overse, for det ser jo ganske tøft ut.

Klar for en power pose?


mandag 27. mars 2017

Oppussing del 1 - Frisøren

I dag skulle jeg egentlig skrive et treningsspesifikt innlegg, det må vente til i morgen. For når hverdagen byr på krydder, blir det for dumt å holde kortene tett til brystet. Jeg har nemlig vært hos frisøren…

Jeg er lite opptatt av utseende. Velger de klærne som ligger øverst i skapet, tar skjegget hver andre uke og løser hårdesignet med bruk av caps. Nå som nesehåret har gjort seg til kjenne ser jeg bevisst en annen vei og jeg har ingen problemer med å kombinere mørkeblått og sort. Flasset kommer og går, som snøen. I forbindelse med flytting til nytt hus har jeg tatt en gjennomgang i klesskapet – det er mildt sagt bedrøvelig. Eller imponerende. Det meste stammer fra ungdomskolen, den gang mor og far var ansvarlige for klesbudsjettet. Bare en brøkdel er av nyere dato og henger sammen med en perioden hvor vi begge var gravide og størrelse small ble et hakk for lite.

Mens jeg kavet rundt i klesskapet skjedde det noe. Som en påtvungen åpenbaring så jeg lyset! Kanskje er det på tide med en liten oppussing. Kjøpe inn litt nye klær, pynte seg litt og gjøre meg snasen for kona. Vi får se, en frisørtime er i det minste en god start.

En god venninne av meg driver Nikita på Bryne og kunne ta i mot meg kjapt. Hilser pent på Nadine som forteller at hun kan utrette mirakler og gjøre gråstein til gull. Skjønner ikke helt hva hun antyder men gir meg i vei mot vaske-håret-avdelingen. Og for å si det slik, jeg skal gå oftere til frisøren. Makan til opplevelse skal du lete lenge etter – hodebunnsmassasje til folket!! En sliten småbarnspappa sovner, sikler og snorker. Førsteinntrykket i boks, med andre ord.


Denne Nadine blir bare bedre og bedre. Først masserer hun meg i søvn, nå tar hun klippeansvar uten å involvere meg i for stor grad. Men når hun foreslår å vokse øyenbrynene mine har det gått litt langt. Hun mener det blir fint, og ikke gjør det vondt heller.



Og så vil hun vokse skjegget i nakken. Vil ikke det gjøre ganske vondt, da?





Kom meg gjennom med livet i behold, kanskje til og med noen hakk freshere på andre siden. Ikke minst bevisst på at den konfliktsky delen av meg kan bli flinkere å si nei, haha.. Så var det de klærne da. Det får vi ta siden! Én ting om gangen…


søndag 26. mars 2017

Søndag 26. mars

Aaaaah... Denne søndagen skulle bli helt spesiell. På grunn av klokkestilling og sommertid var mulighetene store for å våkne opp langt ut på morgenkvisten. Eller, i det minste få en visuell følelse av det.  Så sikker var jeg på en sen morgen at jeg unnet meg en ekstra sen kveld i forkant. Kjempesmart, Lars! Klokka 06.10 var det fest.

Egentlig greit, for jammen ligger vi bak skjema hva pakking angår. Ny strategi på den greia der; barna må inkluderes, om ikke kommer vi aldri i mål. Fant frem bananesker og avispapir for å skåne kopper og glass. Høye forventninger og stort pågangsmot. Viste seg fort å bli en form for konkurranse, hvor de voksne legger oppi eskene og de små plukker ut. To timer resulterte i 3 fulle bananesker, blod, svette og tårer.

I bakgrunnen kan du skimte Dokka. Den ble kjøpt inn for å gi næring til Gutta Boys sine myke verdier og opplæring før lillebror kom. Hodet ble dratt av og vogna kjørt ned trappa i løpet av de første 5 minuttene.
Klokka 10 begynte jeg å frykte dødsstraff! Ja, for slik er det - eller slik trodde jeg i det minste at det var som liten, at dødsstraff er sanksjonen ved manglende søndagstur. Barndommen bestod for det meste av turer i skog og mark, medlemskap i Turistforening og kløende ullklær.

Kom oss avgårde uten å glemme så mye, bare bleier og smokk denne gang. Og våtservietter og pølser. Og votter til han største.

Steike banan for et herlig vær. Vinhastighet på 6 meter i sekundet er som en flau fis å regne på Jæren, med sol og varme i tillegg lå alt tilrette for en nydelig dag ute. Og slik ble det! Bål, lånte pølser, kakao og appelsin. Hilse på dyra, lære å spikke og balanseløype. Leke Hakkebakkeskogen og lære bålteknikk, om ulike tresorter og dyrelyder. Ulla klør fortsatt, 25 år senere. Og jammen begynner jeg å ligne mer og mer på min far.


Alle ska få! 

Blir like euforisk hver gang vi får til en fin søndagstur! Og det gjør vi stort sett, så lenge forventningene er lave, distansene korte og ungenes premisser råder. Kom oss omsider hjem og laget enkel kveldsmat, alle 5 i dusjen og så sovetid. Eller; prøv-å-legge-ungene-etter-vi-har-stilt-klokka-tid!

Takk for at du leser :) Finfin søndagskveld! Vi spretter snart en Pepsi Max og pakker til utmattelsen tar oss.

Lars


Gjør godt med frisk luft, selv om det nødvendigvis ikke ser slik ut.






lørdag 25. mars 2017

Middagen, dagens høydepunkt!?

Middagen; dagens høydepunkt! Familien skal samles rundt bordet, rapporter skal avleveres og næring skal inntas. Husker hvordan vi planla at middagene og matsituasjonene skulle være da vi ventet vårs første barn. En romantiske drøm om ro, meningsfulle samtaler og oppmerksomt nærvær. Om barn som skulle lære å ikke kaste ting på gulvet, være høflige og gi rom for voksenprat. Rett og slett en samlende og oppløftende greie.

Men slik ble det altså ikke. For middagene minner mer om en eskalerende krigssone NATO har null kontroll over! Gafler flyr veggimellom, bestikkelsene hagler og menneskepyramider bygges med foreldre som grunnmur. Minst én bæsjebleie produseres, minstemann skal ammes og maten plasseres vekselvis mellom gulvet, bordet eller i ansiktet - aldri på tallerken eller i munnen. Glass veltes og bestikkbruk er oppskrytt. Pappa som glemte barnas håndvask i forkant forsikrer om at det gir bedre immunforsvar med litt bakterier - mamma rister oppgitt på hodet. 

Og jammen hadde vi en drøm til rundt samme tema. Om at barna skulle få velfungerende smaksløker og en gane som tolererte all verdens variasjon. Derfor har vi prøvd å introdusere mye forskjellig mat; Grønnsaker, krydder, Italienske og Mexikanske varianter, Kinesiske vrier og Norske tradisjoner. Etter mye eksperimentering ser vi en tydelig sammenheng mellom tidsbruk og mottakelse. Lang klargjøringstid = dårlig anmeldelse, kort klargjøringstid = terningkast seks. Om vi bare kunne hatt pølser eller spagetti og kjøttdeig hver dag.

Når barna så er ferdige, kan de voksne nyte deilig, kald mat mellom lek og smukkejakt. Men vet du hva? Dette ér faktisk drømmen - jeg visste det bare ikke før nå. Et evig og kaotisk sammensurium av det meste.  Men alt er mitt: kona, barna og bordet vi sitter rundt. 

Takk for maten!

Lars



Fredagstaco!
Kjøpte disse når vi hørte at familier som lager middager sammen er 18% lykkeligere enn andre familier. Det er mulig vi ble lykkeligere, men kjøkkenet ble minst 18% mer rotete.